Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Pet Sematary, amerikansk film fra 2019

Grøsser Spilletid: 100 minutter Aldersgrense: 15 år

Trailere

  Pet Sematary - Pet Sematary Trailer 10.10.2018

Overtro og dyreskrekk helt på det jevne.

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 04.04.2019]

Louis Creed flytter med sin kone og to barn til landlige omgivelser. Det går ikke lenge før de oppdager en mystisk dyrekirkegård i nærheten, og når deres egen katt, Church, dør, vender dyret tilbake fra kirkegården! Det som kommer tilbake er imidlertid noe langt mer grufullt enn de kan forestille seg.

Annonse:

I rekken av nyere Stephen King-filmatiseringer har turen nå kommet til den om dyrekirkegården, en bok som også ble til film tilbake i 1989. Historien har visstnok denne gang blitt kraftig skrevet om fra originalen, uten at uvitende uansett selvsagt vil merke noe om dette.


Resultatet føles sånn så som så. Pet Sematary fungerer best, både som menneskedrama og skrekk, i de familiære forholdende og utfordringene denne kjernefamilien utsettes for.

Mindre takler den å faktisk overraske, bortsett fra alle de gangene den brutalt slenger ut alt for mange bråkete jump scares, et grep som virkelig sjeldent imponerer i våre dager om det ikke gjøres smartere enn her. Foruten slike billige grep, går det mye i ”skumle” barn (som ikke er skumle i det hele tatt) og såkalte utrolige vandrehistorier som ikke gjør inntrykk. Med mindre man er kanskje 10 år.

Man blir med andre ord mer irritert, enn reelt skremt, og de mange gjentakende scenene med denne katten Church mister dessverre all effekt gangske tidlig. Tematisk King-tro dreier historien seg mye om religion og (over)tro, noe som automatisk gjør historien selvsagt langt vanskeligere å tro på. Dette er noe veldig mange King-filmatiseringer også har slitt mest med, å overføre forfatterens gode skildringer og stemningstroverdige oppbygninger til det audiovisuelle mediet.

Det er for øvrig flere kjente King-grep og tematiske linjer her, som barn som holder sammen i gruppe, voksne det tilter for, og krysningen mellom realisme og overtro fargelegger hele historien. Filmens første del funker slik best, før man får vite for mye, og handlingen blir fullstendig preget av å kjøpe dette overtroiske og ikke-realistiske etter et sentralt vendepunkt.

Pappa Louis er lege og blir derfor (selvsagt) den ikke-troende realisten i familien. Mamma er stikk motsatt der hun har opplevd traumatiske opplevelser som barn og er fast troende til mye overnaturlig. Jason Clarke i hovedrollen er grei nok, men heller ikke mer der han mest egentlig bare ser ut som og spiller en hvilken som helst passe grå farskarakter.

John Lithgow er som vanlig herlig i sin lille birolle dog, men den sterkt plotdrevne historien gjør at karakterene blir som statister, mer enn folk man virkelig investerer i. Det blir i det hele tatt vanskelig å bry seg så mye om denne familien, utrolig nok, handlingen tatt i betraktning.

Mye ligger nok i deres kjedelige skrevne karakterer selvsagt, noe annet ligger i måten de utvikler seg på, uten å røpe for mye her. Ikke oppfører de seg troverdig mange steder heller, i situasjoner hvor de fleste ville ha pisset i buksen, brutt fullstendig sammen, eller klikka helt for. Man skjønner at historien tar opp voksne sider som skyldfølelse, traumatiske hendelser og bearbeidelse av sorg, men det gir bare ikke den avkastningen filmen forsøker å gjøre seg fortjent til.

På de gode sidene er skildringen av katten Church heldigvis ikke synbar digitalt laget, og dyret føles derfor slik helt realistisk. Den nevnte overforbruken av den hvesende og mannevonde katten resulterer dog dessverre ofte i en form for ufrivillig komikk, særlig for oss voksne, rundt dyrehold, familie- og andre relaterbare situasjoner det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet av.

Til slutt, og særlig den siste halve timen, blir engasjementet nærmest på bånn og hvor historien ikke bringer noe nytt innen genren på banen. Det er til slutt ingenting i filmen man ikke får sett i løpet av en kvart episode av The Walking Dead for eksempel. Tar man tidligere filmer med i beregningen, føles dette nyeste tilskuddet av en film mest som King på tomgang, dog med en vond og voldsom historie i bunn som selvsagt vil oppleves veldig subjektivt. Som spenningsfilm blir historien såpass tynget av å krysse realismegrenser at det vil få svært mange til å bikke av i svingene, og som genreøvelse tilfører ikke Pet Sematary det voldsomme engasjementet forøvrig heller.

(United International Pictures)




Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Pet Sematary 2 - En stinkende gjenoppliving...
- Pet Sematary - Jorden er sur i indianerkirkegården...

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Starry Eyes - Hva ville du gjort for berømmelse?

Diskusjon

Omtalespalte: Kinofilm

Les flere kino-omtaler med mer.
Underspalter:
- Skrekkfilm - Les flere.
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,6 av 6 - 31 stemmer)

Kritikker i media

  • Soundvenue.com
  • IGN.com
  • Wegotthiscovered.com
  • Moviezine.se
  • Geekireland.com
  • Filmfrosk (Youtube)
  • Horrormovietalk.com
  • Dagbladet
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Fedrelandsvennen
  • B.T. (Danmark)
  • Heavenofhorror.com
  • Aftonbladet
  • Empire
  • SR P4
  • Filmfront
  • KinoMagasinet
  • Jump-cut.no
  • Filmtopp.se
  • RogerEbert.com
  • Politiken (Danmark)
  • Cinemazone
  • Severin-eskeland.blogspot.com
  • Connery.dk

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.