Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Snømannen (The Snowman), engelsk (britisk) film fra 2017

Kriminal, Drama, Mysterie Spilletid: 119 minutter

Trailere

  Snømannen - Trailer 19.07.2017

Nesten skremmende uskremmende om norsk seriemorder

[Skrevet av: Tore Andre Øyås, Dato: 09.10.2017]

Når en kvinne sporløst forsvinner er det eneste som står igjen en illevarslende snømann i hagen hennes. Etterforsker Harry Hole og hans kollega Katrine Bratt går saken nærmere etter i sømmene og når enda en kvinne forsvinner, innser de sammenhengen med en rekke uoppklarte brutale mord…

Annonse:

Så var den her, filmatiseringen av Jo Nesbøs smash hit med samme navn. At en internasjonal storfilm som dette utelukkende er filmet her til lands, burde selvsagt i seg selv være grunn nok til å se filmen. Med locations lagt til både Oslo, Bergen og på Rjukan, sprader hovedrolleinnehaver Michael Fassbender rundt som Hole, mens en rekke kjente navn også fyller den imponerende rollelista.




Et stjernelag på norsk jord

Det er både morsomt og spennende å følge skuespillere og historien igjennom norske byer og landskap, men det føles også noe rart, samt også veldig skuffende dølt. Når Harry første gang introduseres som Harry Hole, sagt på engelsk, ja da bryter man nesten ut i latter, det blir noe veldig norsk over navnene Nesbø har brukt og som også brukes men uttales på engelsk i filmen.

Det er unektelig morsomt å se navn som Fassbender, Rebecca Ferguson, Val Kilmer, Charlotte Gainsbourg, Chloë Sevigny, J.K.Simmons og Toby Jones opptre på norsk jord. La oss likevel dempe våre kjære nasjonale stolthetsøyne og innse at filmen likevel i stor grad kunne vært lagt til hundre andre steder i verden, hadde det altså ikke vært for at Nesbø la den her til lands.

Filmen har noen slående likheter med andre thrillere, som den svenske og amerikanske The Girl with the Dragon Tattoo (2011), norske Hodejegerne (2011), samt en haug liknende skandinaviske thrillerserier de siste årene.




En eim av gråsoner

Noe av det som skuffer mest med denne filmatiseringen er rett og slett at den er alt for standard og for kjedelig. Harry Hole som karakter føles ikke minst veldig utdatert i dag. Boka har allerede rukket å bli 10 år og vi har sett en slik etterforskerkarakter en del ganger side da, både litterært, på film og i serier, som denne gråe, kjedelige drukkenbolten av en mann han er. Fassbender spiller helt greit, men det en karakter som filmen aldri kommer særlig bakom eller skildrer med interessante følelser eller bakenforliggende sider.

Hans motspiller i svensk-britiske Rebecca Ferguson (forresten skummelt lik landskvinne Ingrid Bergman!) oppfattes da langt mer interessant, samt spilles knakende godt stødig som den småmystiske Bratt.

I denne historien er det flust av mistenkte, så slik sett er den passe fengende med tanke på hvem morderen er. Det er ingen enkel sak å skulle sjonglere handlingen imellom alle disse, og Alfredson har vært god på å konkretisere ting flere steder. Dessverre har dette også gitt seg utslag i at karakterer og dypskildrende sider ikke vies noe særlig tid, for det er tempoet i historiens eskalering som gjelder her visstnok, ja såpass mye at det kan være vanskelig å henge med i svingene.  

Det er ellers også andre småting man føler for å sette fingeren på, i alt fra klisjémessige og svært brå klipping, utfall av scener, skuespill og annet. Selve spenningsscenene skuffer også stort. De bygges ikke godt og solid nok opp og preges av å være alt for fort over, som om man mest bare vil ha dem overstått.




Det sitrer ikke nok i noe her!

Det er dermed leit å konstatere at regissør Thomas Alfredson har vært alt for gammelmodig og laget en mild spenningsfilm, hvor fraværet av sitrende spenning ikke føles forenelig med historiens gripende fælhet eller med drapshandlingenes forøvrige groteske natur.

Morderen blir aldri voldsomt påtrengende truende, og hvem som til slutt blir avslørt som den djevelske drapsmannen kommer heller ikke som noen bombe.
Det knirker og knaker ellers også en del i troverdigheten. Scenen hvor en dame får en snøball kastet i ryggen, funker sikkert genialt som teaserscene i filmtraileren, men i filmen blir den svært tam og skildres irriterende lite troverdig.

Effekten i bruken av snømannen som symbol dabber dessuten fort av, spesielt når den brukes etter (!) et drap, som for å understreke at ’ja, det var snømannmorderen denne gang også gitt’. Det blir noe selvsagt over en slik bildebruk.

Alfredsons registil er generelt av den lavmælte sorten. Vi så det både i hans La den rette komme inn (2008) og i Tinker Tailor Soldier Spy (2011). Han slår sjeldent på storstromma denne svensken, noe som er både befriende godt på mange måter, men irriterende antivelfungerende andre steder. Vi ser det allerede i fortekstene, hvor små enkle og uprengende bokstaver introduserer filmtittelen og navn, mens filmens etterfølgende spenningstopper tidvis er så flate at det knapt kan kalles spennende, til tross for at det som skjer er hoderystende grotesk, på papiret i hvert fall. Er det Janteloven som preger regissøren såpass sterkt mon tro?

Nesten forsterkende ”gammeldags” føles også musikken av Hollywood-veteran Marco Beltrami, der hans svulstig filmatiske thrillermusikk gir filmen et preg av å være fra 90-tallet, mer enn en smart og særegen film anno 2017. Det skriker innimellom klisjé her, og filmen blir slik også overdramatisert, mer enn tatt ned, slik jo Alfredsons regi preges av å gjøre. Forholdet mellom den pompøse genremusikken og den lavmælte regien blir slik kranglende ulik og tilfører frustrasjon flere steder.




Hva gikk galt?!

Alfredson og hans film blir slik en type spenningsfilm hvor det stoles på at historien er spennende og skummel nok til å bære kategoriseringen ’krim’ og 'mysterium', noe den sikkert også er for noen. For langt flere vil nok historien derimot drukne i filmens antibruk av spenningsvirkemidler og andre fraværende mekanismer, mye grunnet at man har sett så alt for mye spenningsfilm før.

Igjen står en slags røre av navn, koalisjoner og sammenhenger mellom disse, i en sak som er veldig oppstykket og hvor scenene hopper fra sted til sted. Det gjør handlingen i boken også, men på film blir alt så veldig mye mer kjapt og forenklet fortalt, og denne oppstykkede helheten får aldri tid til å bli så mye mer enn en rekke scener for å få saken kjapt fremover.

Totalt sett savnes det også flere særegne scener, gjerne hvor karakterer får sette seg bedre enn det de gjør i Snømannen. Ikke minst blir det noe oversøkt over den fra før av utspekulerte historien til Nesbø, en historie som på film ofte føles for kunstig filmatisk siden den strippes for mellomskildringene som gjøres i en langt lengre og bredere skildrende bok.

Slik blir Snømannen langt på vei et eksempel på at, og hvorfor, filmatiseringer av utspekulerte bøker og historier ikke alltid er så enkle å formidle over mediet ’film’ som det er litterært.

Nå ble det mye negativt her gitt, men la det stå som et bilde på hvor vanskelig en genre som dette er, en type film hvor man virkelig må stramme inn grepene for å både fenge, engasjere og berøre, men uten å tråkke for mye i de svært så dypt pløyde genresporene, da blir det fort kjedelig og mye ordinært utav resultatet. Selve sluttscenen understreker hvor lite engasjerte og dvaskt urolige vi til slutt blir på hovedkarakterenes vegne.

Som spenningsfilm av et slikt grøssende bokmateriale er det derfor på sin plass å spørre seg om Alfredson og co virkelig var rette folk for å lage denne filmen. Hva som har gått galt vites ikke, men det kan virke som om  flere kokker har kokt dette ned til noe sterilt og kommersielt ufarlig noe. En annen ting kan være at gamle gubber som Alfredson og medprodusent Martin Scorsese rett og slett ikke er nytenkende eller henger helt med i film- og spenningslandskapet lenger.

For oss nordmenn får filmen dog en ekstra liten underholdningsfaktor, absolutt, men uten at dette heller tilfører filmen så alt for mye egentlig. For en thrillervant seer tilbyr derfor ikke Snømannen noe nytt eller de helt store høydepunktene dessverre, til det er den alt for grå og ordinært laget.

(Foto/Copyright: United International Pictures)




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Muldvarpen - Stor film, for de spesielt interesserte
- La den rette komme inn - Trykker på de rette knappene
- Bert - den siste oskulden - Pubertetskomedie fra Sverige

Diskusjon

13.10 sier Torstein Ryen-Pettersen: Kommentar på Tore Andre Øyås sin omtale 'Nesten skremmende uskremmende om norsk seriemorder': Denne har aldri fristet stort. Ser og høres altfor konvensjonell ut.
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(2,8 av 6 - 69 stemmer)

Anmeldelser i media

  • Filmmagasinet Ekko
  • Göteborgs-Posten
  • Revoltmedia.no
  • Toppraffel.se
  • SR P4
  • Myfilm.gr
  • FilmMagasinet
  • Politiken (Danmark)
  • Cinemazone
  • Nettavisen
  • Kulturkritikk.no
  • Opdalingen.no
  • The Guardian
  • Filmeye.se
  • Kulturbloggen.com
  • Otroscines.com
  • Independent (UK)
  • Csfd.cz
  • Filmfront
  • Gudbrandsdølen Dagningen
  • Jyllands-Posten
  • B.T. (Danmark)
  • Filmz.dk
  • Soundvenue.com
  • Filmtopp.se
  • RTÉ (Ireland)
  • Kulturbunkeren.dk
  • Empire
  • Total Film
  • Denofgeek.com
  • Moviezine.se
  • Kulturnyheterna
  • Dagens nyheter
  • Mrfilm.se
  • Universalmovies.it
  • Thrillmesoftly.com
  • The Arts Desk
  • Verdens Gang
  • Dagbladet
  • Adressavisen
  • Dagsavisen
  • NRK P3 - Filmpolitiet
  • Berlingske Tidene
  • Rbnett.no
  • Ekstra Bladet (Danmark)
  • KinoMagasinet
  • Filmskribenten.dk
  • Moovy.dk
  • Heavenofhorror.com
  • Connery.dk
  • Skont Productions
  • BBC
  • Nme.com
  • Bergens Avisen

Land:

England, USA, Sverige

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.